Til den som skal vurdere min sak:

Dere trekker frem loven. Dere peker på linjer, tall og paragrafer.

Dere snakker om at tiden har gått ut, at saken er foreldet. Jeg sitter her, 46 år gammel, men i møte med deres dokumenter er jeg nøyaktig den samme sultne, livredde jenta som lette etter mat i søppelkassen på barneskolen.

Systemets svik tar aldri av seg på beina.

Det tramper rett inn i stua mi, raserer alt det kommer over, og driter i om det knuser det lille jeg har igjen av håp. Det oppfører seg som et trassig barn som nekter å lytte, som bare krever sitt – igjen og igjen. Hvordan kan et system som så meg blø som barn, fortsette å tråkke på de samme sårene førti år senere?

Min tid eksisterer ikke på en kalender.

Dere forklarer meg at jeg er "for sent ute".

Hvordan forklarer man foreldelse til et menneske som har levd i skjul i 25 år? Hvordan forklarer man tidsfrister til en kropp som sjekker dører og vinduer tolv ganger hver eneste kveld, selv etter at beskjeden om at det er låst er gitt? Min hverdag er ikke styrt av klokka, men av frykten for å bli drept.

Prisen for å overleve.

Mens dere leser saksnummer, lever jeg med:

Venninner som ber meg aldri komme tilbake til Oslo fordi jeg anses som "uren".

En husalarm som alltid står på, og blikk som følger hver eneste bil som kjører forbi.'

Drapstrusler som ble besvart med voldsalarm fra politiet.

Brystsmerter så intense at ambulansen gir meg medisiner mot hjerteinfarkt, fordi kroppen min gråter av kronisk spenning.

Mitt krav ;

At rettferdighet kan ikke foreldes.

Å si at denne saken er foreldet, er det samme som å si at min lidelse ikke lenger har verdi.

Min kropp husker alt systemet valgte å glemme. Dere ber meg akseptere at "tiden har gått", men for meg er traumet et evig nå.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.