Norwegian History

"Our route was the accomplishment of an observation platform fromwhich a man could observe and from these observations make uphis own mind. And that observation platform is what we call Clear." (L. Ron Hubbard)

Today weapons exist powerful enough to annihilate whole nations. And violence has become commonplace, often in disregard of human life. Why has there been such a lessening of moral responsibility and, most important, what can be done about it? In providing the answers to these questions, Ron explores the history of Man’s research and investigation in the field of the human spirit.

Med sine tanker om kvinnen som selvstendig individ med økonomisk og arbeidsmessig uavhengighet, fikk boken en banebrytende betydning for kvinnefrigjørelsen, og er fortsatt et sentralt verk i feminismen og den feministiske litteraturkritikken. Tankene hennes blir gjennom undersøkelser av natur og institusjoner, besøk og middager, lagt fram med humor, sinne, ironi og skarpsindighet, og den historiske gjennomgangen av kvinnelige forfattere blir blandet med fiktive forestillinger.

Klokken var 3.14 den 22. juni 1941. Langs en 1800 kilometer lang linje fra Østersjøen i nord til Romania i sør satt tyske soldater klare til kamp. Ett minutt senere etter brøt helvete løs. Luftwaffes fly satte kursen mot mål bak linjene til Den røde armé, og artilleriet åpnet ild. De fryktede tyske Panzer-stridsvognene fulgt etter – som spydspissen i Operasjon Barbarossa, Hitlers angrep på Sovjetunionen. Med 3,7 millioner soldater var invasjonen historiens til da største.

Tyskerne og deres allierte i Øst-Asia, japanerne, virket uovervinnelige. Siden krigen startet, hadde aksemaktene gått fra seier til seier, men høsten 1942 snudde krigsbildet. På den lille stillehavsøya Guadalcanal tvang amerikanerne japanerne ut av jungelen og gjenerobret en viktig flyplass. Og på Østfronten frøs Hitlers enorme felttog fast ved Stalingrad, der Den røde armé intenst forsvarte hver eneste gate og fant en sterk alliert i den russiske vinteren.

Da Hitler satte fyr på Europa i 1939, håpet alle de nordiske landene å holde seg utenfor konflikten. Men bare tre måneder senere angrep Den røde armé Finland og tvang landet ut i en overlevelseskamp. Våren 1940 rullet store tyske divisjoner opp gjennom Danmark og Norge, og heller ikke Sverige gikk helt fri. Hitlers krav om fri passasje gjennom landet for de tyske troppene satte svensk diplomati sjakkmatt. Men overalt vokste motstanden.

25. august 1944 rullet de franske og amerikanske divisjonene inn i Paris. De svette og slitne soldatene ble kysset og fikk overrakt blomster og vin. Hitlers guvernør hadde overgitt seg, og nazistenes svarte og røde hakekorsflagg ble skiftet ut med trikoloren på alle offisielle bygninger etter hvert som befrierne nedkjempet tyske soldater som hadde forskanset seg rundt om i byen. Resten av landet var likevel ikke befridd, og i resten av Europa raste krigen fremdeles. Tidlig om morgenen 16. desember brøt helvete løs i Ardennene i Belgia.

I 1943 var bildet på Østfronten snudd. I begynnelsen av felttoget rullet tyske stridsvogner over all motstand på vei inn over de russiske steppene. Men etter hvert fikk de slaviske "undermenneskene" overtaket og gjorde det vidstrakte landet til et helvete for Hitlers invasjonsstyrker. Nesten 100 000 soldater ble tatt som krigsfanger etter slaget ved Stalingrad tidlig på året. Og midt i juli vant Den røde armé et avgjørende slag mot vernemakten etter en taktisk genistrek i historiens største panserslag. Også mange skandinaver i tysk tjeneste fikk kjenne på lidelsene på Østfronten.

Da krigsutbruddet kom, hadde Hitler verdens sterkeste flyvåpen. Sommeren 1940 skulle Luftwaffes bombefly knekke Storbritannia, slik at landet ble tvunget til å slutte fred med Hitler, eller bli så svekket at veien til en tysk invasjon lå åpen. Men britene hadde en trumf i ermet: et helt nytt jagerfly. Den lille Spitfiren var svært manøvreringsdyktig, og de fryktløse britiske flygerne greide å stikke kjepper i Luftwaffes propeller selv om tyskernes Messerschmitt-jager på papiret var sterkere. I kampen mot britene satset tyskerne i stedet på V-1- og V-2-bomber.

Slaget er vunnet, fienden er drevet på flukt, og roen har senket seg. Slik tenker mange generaler - men ofte tar de feil. Korps av spesialtrente soldater sørget gjennom hele krigen for at fienden aldri fikk fred. Kommandoenhetene slo til hvor som helst: En tysk general ble kidnappet midt på Kreta. Fallskjermtropper befridde Benito Mussolini fra fengselet på en fjelltopp. Og britiske enheter sprengte fabrikkene i en norsk provinsby i luften og sørget for at Tyskland ikke fikk råstoffer til industrien.

Nazistenes propaganda iscenesatte Adolf Hitler som det tredje rikets asketiske, ensomme og geniale "Fører". Bare noen få kom tett innpå mannen bak 2. verdenskrig. Mystikken har gitt næring til en rekke konspirasjonsteorier - akkurat som Hitlers egne beslutninger innimellom var så merkelige at verken samtiden hans eller ettertiden kan forklare Førerens merkverdige valg: Hvorfor endret han målet for Luftwaffes terrorbombardement av Storbritannia fra militære mål til sivile? Hvorfor gav Hitler vernemaktens styrker stoppordre like før Dunkerque?

I august 1940 ble Berlin rammet av et bombeangrep. Adolf Hitler var rasende og beordret en rekke enorme luftverntårn oppført omgående - hvert enkelt dyrere enn byens olympiske anlegg. Dessverre var tårnene ineffektive, og ressursene var helt bortkastet. Føreren hadde også en opplagt sjanse til å tvinge britene ut av Nord-Afrika og få tak i Midtøstens verdifulle olje, i tillegg til at han helt unødvendig selv trakk USA inn i krigen i Europa. Hadde Adolf Hitler holdt hodet kaldt, kunne krigen ha fått en annen vinner.

Sommeren 1944 angrep Den røde armé plutselig Finland på Det karelske nes. Etter tre år med stillstand gikk Stalin i offensiven for å vinne tilbake tapt land. Sovjetlederen var optimistisk etter suksesser andre steder på Østfronten, der han etter flere år med bitter overlevelseskamp endelig hadde fått overtaket i oppgjøret mot nazistene. I Finland holdt forsvarerne noenlunde stand, men lenger sør var Hitlers armeer nær et sammenbrudd. Og Den røde armé viste ingen nåde på veien fram mot Berlin.